Mikrohistorie: Drømmen om AGI

Skjermen foran ham var full av kode. Markøren blinket som en rektangulær liten blokk bak det siste tegnet han hadde skrevet inn – et semikolon. Hendene hvilte i absolutt ro rett over tastaturet. Ofte hadde han tenkt at han var ett med tastaturet. Eller med maskinen gjennom tastaturet, som en inn-enhet. Blikket skimtet sakte nedover de siste tjue linjene han hadde skrevet, ned mot markøren. Av – på – av – på. Det eneste som gjenstod var å trykke F5 for å kompilere koden og kjøre den. Selv om det bare var et tastetrykk, føltes det som en barriere, en lukket dør han ikke kunne åpne. Hva lå bak den døra? Hvorfor føltes det så vanskelig å skulle sette i gang kompileringen denne gangen? Hendene lå fortsatt en til to centimeter over det sorte tastaturet. Noen av tastene hadde særegne farger, som orange og blå. F5-knappen gikk ned, kommandoene i terminalvinduet raste bortover og nedover, som om tusenvis av arbeidere ble satt i gang. Kanskje var det slik også. Bogomipsene og teraflopsene tygde på koden hans. Han ble sittende og se på loggen fra terminalvinduet i et par minutter. Han hadde trukket tilbake hendene og holdt en nedkjølt kaffekopp. Det brydde han seg ikke om. Luften var kjølig der han satt ute på verandaen i femte etasje. Han hadde en koselig liten sittekrok som bestod av en hjørnebenk og et lite bord. Langs gelenderet hadde han noen LED-lys som av og til skiftet farge. Han hørte trafikken der nede. Kompileringen var ferdig. Markøren blinket hurtig sju–åtte ganger, så stoppet den. Maskinen hans slo seg brått av og ble helt mørk. Deretter gikk lyset inne i leiligheten. Bortover byen så han at gate etter gate sluknet i raskt tempo. Det tok ikke lang tid før hele byen så mørklagt ut. Lyden av biler som bråbremset, rop, skrik og sirener fylte lydbildet nå. Han satt fortsatt i ro på benken. Nå hørte han også et helikopter. Hva var det som skjedde? Tanken hadde slått ham at dersom programmet virkelig fungerte, ville AGI nå være en virkelighet. Tanken på at programmet hans nå var levende, var skremmende. Skyldtes dette AGI? Var programmet hans blitt levende? Hvor tok det veien? Hadde det våknet og blitt sulten på mer? Hvorfor slo det av maskinen hans og strømmen i leiligheten, byen og hvem vet – kanskje enda mer? Pulsen steg og skammen krøp opp langs ryggraden hans. Skjermen våknet til live igjen, men det var bare en markør som var midt på skjermen, blinkende. Så begynte noen bokstaver å bli synlige. T..A..K..K. Et bilhorn fikk ham til å skvette til, og han slo kaffekoppen i gulvet. Han hadde sovnet på og lå på hendene foran tastaturet og maskinen sin. Blikket gikk så raskt på skjermen, som så helt normal ut. Programmet hans var ikke ferdig skrevet ennå, han hadde noen linjer igjen. Etter å ha plukket opp skårene fra kaffekoppen, la han hendene rolig over tastaturet. Han holdt dem i ro, hengende helt stille rett over tastene. Han kikket ut over byen og trakk den friske høstlufta godt inn. En finger bevegde seg mot tastaturet.